Av Hilde Rigmor Amundsen, arkeolog og forsker Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU)
Allerede langt tilbake i yngre steinalder og bronsealder etableres en jordbrukskultur i fruktbare bygder sør i Värmland og Hedmark. De første bøndene kom til vår region for om lag 6000 år siden, og begynte å dyrke bygg og hvete, senere også havre og andre kornsorter. De vanligste husdyra var sau, geit, gris, ku, okse og etter hvert hest. Hunden hadde allerede vært menneskets følgesvenn fra langt tilbake i eldre steinalder (9500-3800 f.Kr.), i den eldste bosetningsperioden da fangst, fiske og sanking av ville, spiselige vekster var næringsveiene.
Trolig var det innvandrende bønder fra lenger sør i Skandinavia og Europa som sto for den store omveltningen i skikker og levevis. Jordbrukerne som kom fra sør, visste hvor det var god jord for sin tids jordbruk når etablerte seg i nye områder. Flint- og bergartsøkser forteller om en spredt etablering av de nye næringene i tidlig yngre steinalder (3800-2350 f.Kr.) Fra siste del av yngre steinalder (2350-1750 f.Kr.) er det en markant økning i funnene. Fra dette tidspunktet finner den virkelige jordbruksbosetningen sted, noe som gjenspeiles i funn av enkle skafthulløkser, flintdolker, flintsigder og annet materiale.
Skafthulløksene var et jordbruksredskap, brukt til rydding av skog til åker og beite. Øksene kan også ha vært benyttet til tømmerarbeider, til bygging av hus og båter. En flintdolk er en form for stikkvåpen, ofte vakre gjenstander med en håndverksmessig fin utforming. Dolkene var symbolske gjenstander eller verdighetstegn, og kan ha vært brukt til slakting av dyr eller som våpen. Dolker er funnet i sammenhenger som tyder på at de ble ofret til tidens guder, for eksempel i form av et sett på to dolker i våtmark eller ved store jordfaste steiner. Dolker var også gravgaver til de døde. En flintsigd er som ordet tilsier et redskap til å høste korn med, et konkret vitnesbyrd om det eldste jordbruket.
I bronsealderen fortsetter jordbruksekspansjonen. Bronsene er som oftest praktfulle gjenstander i form av smykker, pinsetter, kniver, kar, økser og sverd. Utvalgte gjenstander ble lagt ned i steinur, ved jordfaste steiner eller i tjern og våtmark som offergaver til tidens guder. Det er også avdekket bronsegjenstander på boplasser. Samtidig ble fortsatt stein, tre, bein og gevir brukt til å lage redskaper. Bronsegjenstander importeres fra Sør-Skandinavia, gjennom handel og gaver. Samtidig viser funn av støpeformer av kleber og smeltedigler av leire at folk lokalt produserte egne gjenstander.
Utviklingen av gården som bosted har sin begynnelse i yngre steinalder. Arkeologer har avdekket grindbygde langhus, som fra midten av bronsealderen bygges med boligdel i den ene enden og fjøs til dyra i den andre.
Utviklingen av gården som bosted har sin begynnelse i yngre steinalder. Arkeologer har avdekket grindbygde langhus, som fra midten av bronsealderen bygges med boligdel i den ene enden og fjøs til dyra i den andre. Bosetningsmønsteret og landskapsbruken var av en annen karakter enn i dag. Nye hus og gårder ble etablert innenfor et større område med omskiftelige åker- og beitearealer.
I Värmland er det kjent enkelte helleristningsfelt med figurer, mellom annet illustrasjoner av bronsealderens skip, mens det i Hedmark kun er funnet skålgropfelt. Skålgroper er små groper som er meislet inn i berget. Det var antagelig religiøse symboler for de første bøndene, kanskje også en form for markering av åker, eng og beiteland.
Lenger nord, i dalfører og i skoger og fjell, vitner gjenstandsfunn om lokale etableringer i områder med gunstige naturgitte betingelser for åkerbruk og beite. Boplasser ved innsjøer og elver i dalførene vitner om vassdragene sin betydning som ferdselsårer. En stor andel av de såkalte jordbruksgjenstandene er funnet innenfor dagens jordbruksområder i dalene, i likhet med i bygdene sør i Värmland og Hedmark. Selv om det må tas høyde for flere feilkilder, kan en likevel undres over om det ikke er en helt tilfeldig sammenheng mellom de eldste jordbruksredskapene og et dyrkbart jordsmonn – et vitnesbyrd om at oldtidsbøndene vandret nordover.